06
Nov
09

Iraq

I was not only in Iraq as a human shield until the war started, but went back to Iraq i 2004. I tillegg har jeg bodd sammen med den irakiskiske kunstneren og antikrigsaktivisten Namaa Alward, som også deltok som levende skjold, i Oslo under de årene USA har ført krig mot eller okkupert Irak.

I Norge var det store protester både før, under og etter krigen. Flere endte med gateslag, flere ble arrestert og flere ble såret. Den 15. februar demonstrerte til sammen 30 millioner over hele verden. Krigsmotstandere gikk ut i gatene verden over for å si et rungende NEI! til USAs krigsplaner mot Irak. I over 350 byer verden over ble det holdt demonstrasjoner, til sammen over 528 demonstrasjoner. Antikrigsbevegelsen og krigsmotstanden var av historisk karakter.

 

Levende skjold

 

Ikke bare var det snakk om gigantiske mengder av mennesker, men motstanden ble uttrykt på de forskjelligste vis: demonstrasjoner, sivil ulydighet, sabotasje av krigsmateriell og boikott av amerikanske varer. Selv dro jeg til Irak som levende skjold for på den måten å øke presset på politikerne og de krigførende makter. Det hele var på mange måter en stor utfordring til politikere verden over om de skulle ønske å opprettholde illusjonen om demokratiet.

Levende skjold aksjonen var en direkte aksjon hvor man med busser skulle reise fra London til Baghdad og markere krigsmotstand underveis. I Irak skulle man fungere som levende skjold, som vil si å besøke vannrensningsanlegg, elektriske kraftverk, matlagre, oljeraffineri, telekommunikasjonssentre, hospitaler og andre sivile steder hvor man kunne komme til nytte og verne stedene mot amerikanske bombeangrep, samtidig som man skulle fungere som vitner og dokumentere hva som fant sted. Dette på grunn av slike steder hadde blitt truffet under Golfkrigen i 1991, noe som hadde vist seg å være fatalt for Iraks sivile befolkning, også lenge etter at krigen i seg selv hadde endt. USA bombet bevisst sykehus, tilfluktsrom, moskeer, kirker og vannrensningsanlegg.

Levende skjold aksjonen hadde ikke som mål å fremme Saddam Husseins sak, men å arbeide for fred slik at vanlige irakere kunne møte en lysere fremtid enn den de kunne se frem til nå. Det var heller ingen direkte støtte fra den irakiske regjering til denne aksjonen, som var blitt startet av mennesker som var så imot en mulig krig mot Irak at de ønsket å risikere sin sikkerhet for å få den stoppet, samt å hindre at sivile irakeres liv ville gå tapt. I tillegg skulle vi etter planen forsøke å få folk til å donere medisiner og annet materiell som irakerne, etter mer enn ti år med sanksjoner, manglet.

De stadige truslene mot oss, og den senere strafferettsforfølgelsen av de levende skjoldene fra USA, må vi se på som en seier. Både Bush og Rumsfield uttalte at vi var krigsforbrytere ettersom det sto i Geneve-konvensjonen at det var ulovelig å benytte seg av levende skjold. Men hvem var den kriminelle? De i deres illegale krig mot et forsvarløst land eller vi som kun ønsket å vise irakerne vår solidaritet? Vi var på plass i Irak og viste at vi var villige til å ofre mye for hva vi anså som lov og rett.

I tillegg til markeringer og demonstrasjoner hadde vi pressekonferanser. Vi representerte over 60 nasjoner fra rundt om i verden. De fleste mennesker verden over visste at vi var til stede. Vi hang blant annet opp et 25 meter langt banner hvor det sto ”Bush – The Whole World is Watching” på en bro over Tigris for å minne amerikanske soldater om at folk ikke var uvitende om hva som fant sted. I tillegg til oss befant grupper som Voices in the Wilderness, Bridges to Baghdad og Iraq Peace Team seg i Irak. Vi fikk ikke stanset krigen, men samtidig må vi huske at dette var første gang noe lignende hadde blitt gjort og at ting kan organiseres bedre så lenge man har erfaring å bygge på.

Den 25. januar reiste vi fra London ved hjelp av tre dobbeltdekkere, en svart og to rød. Begge pyntet opp med sitater og faktaopplysninger som hadde med USA og Irak å gjøre, slik som ”Not with Bush” og ”500.000 children is Worth it”, som er det svaret den daværende amerikanske ambassadøren til FN, Madelaine Albright, ga da hun på programmet 60 Minutes den 10. mai 1996 ble spurt om ikke sanksjonsregimet, som frem til da hadde tatt livet av over 500.000 barn på under 5 år, var for stramme. Albright ville tydeligvis knuse Irak for en hver pris. Sanksjonsregimet fortsatte 7 år til, like frem til den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003. Sult og sykdom hadde da minst drept 1.5 millioner irakere.

Jeg befant meg i Irak i 1-2 måneder og kom til å tilbringe mye tid sammen med lokale irakere. I tillegg til å bli værende for å beskytte et vannrensingsanlegg i Bagdad, besøkte jeg både dødens landevei, hvor tusenvis av irakere på flukt fra Kuwait ble bombet av amerikanske og britiske utarmet uranvåpen da de forsøkte å flykte nordover under Golfkrigen i 1991, og ulike hospital i Basra, hvor jeg med egne øyne fikk se ofrene for utarmet uran (U 238). Samtidig fikk jeg oppleve Bagdad både før og etter invasjonen, som vil si både et ”fritt” og et okkupert Irak.

 

En rapport om situasjonen i Fallujah kalt Deformed Babies in Fallujah/Iraq – Letter to the UN fra 2009 hevder at USAs bruk av urangranater har ført til en stor økning av deformerte babyer og aborter etter et slag i 2004. I brevet levert ved den FNs generalforsamling i New York den 12. oktober 2009 heter det seg at ”unge kvinner i Fallujah i Irak er skremt fra å få barn på grunn av det økte antallet babyer født grotesk deformert, med ingen hoder, to hoder, et øye i forhodet, skjellete kropper eller tapte lemmer. I tillegg kommer at unge barn i Fallujah nå blir født med alvorlig kreft og leukemi.” Disse deformasjoner har i følget brevet blant annet grundig blitt dokumentert på TV dokumentarer på SKY UK den 1. september 2009 og i juni 2008.

 

Til tross for den vanskelige situasjonen Irak befant seg i var mottagelsen vi fikk av befolkningen overveldende. Irakere var både vennlige og gjestfrie og tok varmt imot oss. De var utrolig glade for at vi hadde kommet og kalte oss fredsambassadører. Aldri har jeg opplevd noe lignende. Selv valgte jeg å befinne meg på et vannrenseanlegg i utkanten av Bagdad. Vi som var der ble raskt kjent som ”fredens blomster”. Hele 4 millioner fikk rent vann herfra.

Sanksjoner

 

Sanksjonene mot Irak ble satt i verk etter landets invasjon av Kuwait i 1990. Siden pågikk det en intens propagandakrig mellom Irak på den ene siden og USA på den andre. Nesten slik som med Iran i dag. Det var de tøffeste, mest gjennomførte sanksjonene i historien og forårsaket kontroverser over den humanitære kostnaden. Det kulminerte med at to senior FN representanter i Irak, FN koordinatoren for olje-for-mat programmet, Denis Halliday og hans etterfølger Hans von Sponeck, som mente at sanksjonene rammet uskyldige mer enn landets ledelse, resignerte i protest og kalte det for folkemord. Sanksjonene hadde rent faktisk vært i Saddam Husseins favør. Ikke minst på grunn av at de hadde rammet folket og ikke regimet. Sanksjonene kan sies å vært de eneste masseødeleggelsesvåpenet i Irak.

Irakere, selv om man ofte for høre noe helt annet, er for det meste slik som oss andre. De vil ha mat om morgenen, skoler for barna, hospitaler for dem som skulle trenge og en sikker hverdag. De vil le, arbeide, se på TV eller danse. Vi mennesker, når alt kommer til alt, har faktisk langt mer til felles enn det som atskiller oss. Irakere flest er ikke islamske fundamentalister som liker å bli undertrykt av en leder de selv ikke engang har valgt.

Det er offentlig anerkjent at om ikke Saddam Hussein direkte var blitt innsatt av USA, så var han uansett en amerikansk marionett. Helt frem til Gulfkrigen fungerte han som USAs nyttige lakei i regionen, og da ikke minst med tanke på den forferdelige Irak-Iran krigen. Fra å være det mest utviklede landet i den arabiske regionen, med blant annet gratis undervisnings- og helsesystem, kom Irak via Irak-Iran krigen, Gulfkrigen, sanksjoner og Irak krigen i 2003 til å bli det minst utviklede.

Folk flest vil ikke ha krig, men fred. Moren til Namaa Alward, som var 77 år, enken til den fremragende og viktige irakiske kunstneren Khalil Alward, som var en av grunnleggerne av moderne irakisk kunst, uttalte ”Jeg vil slå ned amerikanerne som kommer for å kolonisere oss med skoene mine.” Det eneste våpenet hun hadde. Tidligere hadde hun både vært politisk aktivist og motstander av det irakiske regime.

Irakerne ville forandre det politiske systemet i landet, men ikke på USAs premisser. For dem representerte Saddam Hussein og USA det samme. Alle folk ønsker å være frie og selvstendige. Dette på tross av at irakerne var et utslitt folk i håpløshetens sentrum. Fanget som de var mellom sin egen regjering og USAs sanksjonsregime. I tillegg kom at fattigdommen hadde gjort folk mer religiøse og at det ikke var så mye igjen av resultatene av de harde politiske kampene som var blitt ført og seirene som var blitt vunnet.

Utarmet uran

Under Golfkrigen i 1991 ble det brukt rundt 320 tonn utarmet uran i ammunisjon, som ble avfyrt fra stridsvogner og fly. Men det var ikke kun i den første Golfkrigen at USA brukte utarmet uran, men også under den andre krigen. Det er velkjent at det massive Shock and Awe angrepet mot Bagdad i begynnelsen av Irak krigen involverte tusener av raketter som har blitt herdet med utarmet uran. I alt har mer enn 450 tonn uranammunisjon blitt avfyrt av de britiske og amerikanske styrkene under invasjonene av Irak i 1991 og 2003.

Uranvåpnene har latt være igjen en radioaktiv og giftig testamentarisk gave for den sivile befolkningen i Irak. I følge ekspertene i den tyske dokumentaren The Doctor, the Depleted Uranium and the Dying Children, som vant den europeiske fjernsynsprisen på den 21. internasjonale miljøvernfilmfestivalen Ökomedia 2004, har områdene rundt byen Basra i etterkant av krigen en radioaktiv stråling tilsvarende 20.000 ganger Jordens naturlige radioaktive stråling. Det har blitt vist at radioaktivitet i golfkrigsområder er 20-100 ganger normal bakgrunnsradiasjon og at radioaktiviteten i Bagdad er hele 1000-1900 ganger høyere siden den siste Golfkrigen startet i 2003.

Ifølge SVT den 18. november 2008 er det såkalte Golfkrigssyndromet ifølge en kongressrapport en sykdom som minst en fjerdedel av de 700.000 amerikanske soldatene som deltok i krigen i 1991 lider av. Veteranene har blant annet hatt symptomer som hodepine, smerte, kognitive vanskeligheter, uforklarlig trøtthet, kløe, kronisk diare og fordøyelses- og åndedragsproblem. Av 700.000 soldater, som returnerte fra Golfkrigen i 1991, var 450.000 av dem eksponert for utarmet uran. Av disse var 250.000 arbeidsuføre og over 10.000 døde pr. april 2005.

Kort kan det sies at det eksisterer et skille mellom dem som arbeider for å forby produksjon og militær bruk av utarmet uranvåpen, slik som EU, FNs generalforsamling, stater som Italia, Tyskland, Norge og Hellas, samt International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW), en koalisjon av mer enn 120 NGOer, som arbeider for å øke bevisstheten rundt helse- og miljøkonsekvenser knyttet til bruk av uranvåpen, og dem som arbeider for at de fortsatt skal være legale, slik som NATO-landene USA, Frankrike og Storbritannia, samt FNs sikkerhetsråd, som også inkluderer USA, Frankrike og Storbritannia, og Israel. Kina har stemt avstående, Russland avholdende og USA stemt imot de resolusjonene som har blitt foreslått.

Samtidig som de forsøker å fungere som planetens atomvåpenpoliti har USA og Storbritannia med andre ord blitt to av verdens største, kreftfremkallende radioaktivt støv og utarmet uran forurensere. Ved hjelp av tanks og fly har de to skutt hundrevis av tonn med radioaktiv utarmet uran ammunisjon i Golfkrigen, Balkan, Afghanistan og Irak. Og begge nasjonene har gjort ytterst lite for å rense opp den livsfarlige krigsavfallet. Dette samtidig som man har kritisert, samt gjennomført militært, økonomisk og diplomatisk press overfor Iran, Syria, Nord Korea og Pakistan for å utvikle atomvåpen eller atomkraft. Av disse fire er det ifølge Thomas D. Williams i hans tekst The Depleted Uranium Threat kun Pakistan som har utarmet uranammunisjon, men deres militærstyrker er ikke kjent for å ta dem i bruk.

 

Både det amerikanske militære og andre regjeringsbyråer vet om helse- og miljørisikoen, men ignorerer det ettersom det hjelper dem med å vinne kamper og på grunn av at det er en måte å bli kvitt giftige rester og radioaktiv uranavfall i etterkant av at en uranåre blir beriket til bruk for atomreaktorbrensel og i atombomber. Det er med andre ord høyst trolig at Bushs ”hva det enn må koste for å vinne krigen” inkluderer en ny Bush-Irak-krig syndrom for de amerikanske soldatene i Irak og når de eventuelt vender hjem.

 

Soldatfamilier i Bushs Irak krig skulle derfor presse Bush til å forby bruken av utarmet uranvåpen i krig, ettersom deres kjære ellers vil komme hjem igjen med en krigssyndromsykdom. Det er nå for sent for Bushs Irak krig, men blir aktuell med tanke på truslene om krig mot Iran og andre steder.

 

Ifølge flere kilder ligger det rundt 100.000 tonn giftig avfall igjen i Irak etter Golfkrigen. Minst 40.000 tonn skal være utarmet uran. Geigertelleren begynte å ule og registrerte stråling 1 000 ganger høyere enn den naturlige bakgrunnsstrålingen da en reporter fra den velrenommerte avisen The Christian Science Monitor målte strålingen ved en utbrent irakisk tanks i sentrum av Bagdad. Barn lekte inne i tanksskjelettet, og like ved sto en kvinne og solgte grønnsaker. Mens soldater blir bedt om å holde seg unna de livsfarlige stedene, leker irakiske barn i uvisshet i det radioaktive støvet. De amerikanske okkupasjonsstyrkene, som selv har ordre om ikke å være i nærheten av steder der kuler av utarmet uran er brukt, har ikke brydd seg med å advare sivile mot farene.

 

Den omstridte ammunisjonen er brukt under hele krigen i Irak, og FNs miljøprogram krevde kort tid etter krigen at helse- og miljøeffektene blir undersøkt så raskt som mulig. Men ingenting er gjort, og de utbrente radioaktive tanksvrakene og utbombede bygningene står der fortsatt. Reporteren fra The Christian Science Monitor fant store mengder fragmenter fra ammunisjonen, som strålte så mye at geigertelleren hans spratt opp på det røde feltet.

 

Bruken av utarmet uran ble i 2002 tatt opp i det britiske underhuset av Labour-representanten Joan Ruddock, som refererte til både Golfsyndromet blant britiske soldater og rapportene om enorm overhyppighet av krefttilfeller, særlig blant barn, og fosterdeformeringer i Basra og det sørlige Irak. Nå ber både Irak og Afghanistan om hjelp og støtte ettersom det er en foruroligende økning i registrerte misdannelser og kreft i områder med høy frekvens av utarmet uran.

 

Resultater av bruk av utarmet uran lar seg ikke påvise med en gang, men blir verre med tiden. Skadene er verst 7-8 år etter at bombene har falt. Man kan derfor si at lidelsene etter krigen i 1991 ikke en gang var over før en ny krig truet i horisonten. Ken O’Keef, som organiserte levende skjold aksjonen var selv en Golfkrigsveteran og hadde pådratt seg Golfkrigssyndromet, noe også en overlege på et hospital i Basra hadde. Hun hadde mistet et barn, noe som ofte skjer med dem som har pådratt seg dette syndromet, men var gravid igjen. Det eneste jeg tenkte var at hun ikke akkurat hadde en lys fremtid å se frem til. Krigen ventet.

 

På en pressekonferanse i det britiske parlamentet i 2002 opplyste Major Doug Rokke, som ledet den amerikanske hærens granskning av utarmet uran under Golfkrigen fra november 1990 til juni 1991, at han allerede i 1991 hadde advart den første Bush-administrasjonen om helserisikoene ved bruken av utarmet uranammunisjon. Men kravet om å stanse bruken av ammunisjonen ble ikke tatt til følge på tross av at mange av Rokkes advarsler er tatt med i hærens egne instrukser i 1995. Informasjonen ble imidlertid ikke spredt og ble ikke eksponert før Italia slo alarm i 2002, etter at seks soldater som hadde tjenestegjort på Balkan hadde dødd av leukemi.

 

Rokke hevder at den fortsatte bruken av slik ammunisjon er en krigsforbrytelse som burde ha blitt stoppet umiddelbart. ”Dersom en med viten og vilje tar radioaktivt avfall og dumper det på steder rundt om i veden hvor barn kan plukke det opp og bli utsatt for det, så er det en forbrytelse mot menneskeheten og en krigsforbrytelse”, sa Rokke i London i 2002.

 

Halveringstiden for utarmet uran, som fremstilles av biprodukter fra anrikingsprosessen av uran og som har forårsaket det mystiske Golfsyndromet blant amerikanske Irak-veteraner, samt den dramatiske økningen i tilfeller av kreft, misdannelser og andre lidelser blant sivilbefolkningen i Irak, er millioner av år.

Bruken av utarmet uranherdede våpen er forbudt av den samme parten av Geneve-konvensjonen som forbyr bruken av masseødeleggelsesvåpen. En hver nasjons ledere som autoriserer bruken av slike våpen vil være gjenstand for internasjonal rettsforfølgning. Det som nå er viktig er at man undersøker og renser opp i uranforurensede områder, forbyr utarmet uranammunisjon og -våpen og straffeforfølger dem som har brukt slike våpen. Flere enkeltpersoner og organisasjoner har gått til rettssak mot USA på grunn av bruken av utarmet uran. La oss støtte deres sak!

Etterord:

Irak er i dag i ruiner. Både kulturelt, samfunnsmessig og økonomisk. Regjeringen i landet, som er en av de verste i verden både når det kommer til undertrykkelse av minoriteter og korrupsjon, er illegal og Irak er ennå okkupert. Planen om å bruke irakisk olje til å gjenoppbygge landet har også slått feil. Det blir per dags dato produsert mindre olje enn det som var tilfelle i 2003. Og det var etter flere år med et av de strengeste sanksjonsregimene i verdenshistorien.

 

Irak er langt fra noen glanshistorie, heller et fysisk og spirituelt folkemord:

 

1 – Over 1 million direkte drepte og 5 millioner flyktninger (Opinion Research Business, januar, 2008)

 

2 – Nivået for utarmet uran har økt med flere hundre prosent, slik som i Bagdad hvor den har steget med opp til 1900 prosent (Global Research, 12. juni, 2007).

 

3 – Det har blitt gjennomført tortur, som i følge FNs spesialrapportør for tortur, Manfred Nowak, har vært verre enn den som ble gjort under Saddam Hussein (BBC, 21. september, 2006).

 

4 – Borgerkrig mellom shia og sunni, samt mellom kurdere og arabere. Dette som en del av splitt og hersk taktikken til USA (Washington Post, 27. september, 2006).

 

5 – Det foregår et braindrain uten sidestykke, som vil si at alle dem med akademisk bakgrunn forlater Irak.

 

6 – Minoritetsgrupper lider som aldri før. Noen hevder til og med at det er den verste perioden for de kristne folkene på 2000 år. Enkelte grupper har til og med blitt utryddet. Irak har blitt listet opp blant de 10 landene hvor minoriteter blir behandlet verst (Reuters, 16. desember, 2008).

 

7 – Det foregår direkte dødsskvadroner mot homsemiljøer (Newsweek, 26. august, 2008).

 

8 – Flere hundre tusen våpen (amerikanske) har kommet på avveier (Times Online, 6. august, 2007)

 

9 – Det er verdens største finansskandale. 125 milliarder dollar har ”forsvunnet”. Landet er nå blant verdens mest korrupte (Independent, 16. februar, 2009)

 

10 – Over 6 trillioner dollar har blitt “kastet ut av vinduet” – gått til en meningsløs ødeleggelse av irakiske liv og kultur (http://costofwar.com) – og flere tusen soldater har blitt drept, hvor av mange ikke telles ettersom de ikke direkte faller inn under dem som blir talt opp blant falne amerikanske soldater.

 

(For nærmere opplysninger se: Huffington Post: Iraq Casualties, Iraq Costs, Iraq Numbers, 19. mars, 2008).

 

Irak er dømt til fattigdom. Oljen og andre naturressurser blir nå eid av utenlandske stater og selskaper. Det foregikk på L. Paul Bremers ordre en storskala privatisering av Irak, noe som fikk den kjente journalist og forfatter Naomi Klein, som blant annet har skrevet No Logo: Med merkevareterroristene i siktet, til å skrive boken Sjokkdoktrinen. Gjenoppbyggingen av landet betydde lite annet enn en økonomisk kolonisering.

 

Ifølge teksten Spoils of War: The Antiquities Trade and the Looting of Iraq publisert den 3. januar 2004 av den kjente journalist og forfatter Gregory Elich, som blant annet er forfatter av Strange Liberators: Militarism, Mayhem, and the Pursuit of Profit, Irak har det som skjedde i Irak blitt kalt ”den største kulturelle ødeleggelsen som har skjedd i etterkant av Andre verdenskrig”, og en arkeolog har sammenlignet det med ”lobotomien av en hel kultur.”

 

Denne forbrytelsen foregikk i praksis under amerikanske soldaters beskyttelse. Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om diverse konvensjoner og protokoller, der i blant Haag konvensjonen med sine to tilleggsprotokoller, og USA hadde fått laget i stand en liste over de viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

 

Til forferdelse for arkeologer i hele verden fulgtes veltingen av den irakiske regjeringen av amerikanske soldater med en bølge av plyndring og ødeleggelse av Iraks nasjonale kulturarv. På tross formaninger om handling fra sinte akademikere forble den kulturelt slumrende Bush administrasjonen likegyldig, og begynte kun forsinket å handle da mediedekningen ble til en PR fiasko som truet med å vende det tillagde bilde av vennlig frigjøring.

 

Er Irak et vellykket eksempel på frigjøring? Håper ikke det. Saddam er borte, men hva hjelper vel det når hele landet har blitt ødelagt av et vilt inferno som lik en tsunami har feid over landet og som ennå i lengre tid kommer til å befinne seg der i noen lukkede fort rundt om i landet.

 

After Downing Street, en uavhengig koalisjon som arbeider for å avsløre løgnene som skaper og opprettholder krig og okkupasjon, samt holde ansvarlig de ansvarlige, rettsforfølger Bush administrasjonen, noe også den tidligere amerikanske justisministeren Ramsey Clark gjør. Blant annet er George Bush, Richard Cheney og Colin Powell saksøkt for Den internasjonale krigsdomstolen siktet for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og andre kriminelle handlinger og høyforbrytelser i brudd mot FN charteret, internasjonal lov, USAs grunnlov og lover laget i denne anledning. La oss støtte dette arbeidet!

23
Aug
09

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!

16
Aug
09

ødeleggelse 316034_14

anunaki mesopotamiaa

az56412341_560f36d74b





az323868135_79a4cdf32b

az 081208_russia_georgia_flag

az carte_medium

az omap

az onemrut02

az Pipeline_map

babylonMesopotamiaArt2

az warak-wank-kilisesi-van

az Yervanduni_Armenia,_IV-II_BC

az ånemrut10

azArmenianshushi

azchatchkars.st.Grigor.Lusavorich.X-XIcent

azharran01

azHurrians

azimg3

azipt_jerusalem

azkarte01

azlphabet(Arzoumanian)

azMapas Imperiales Imperio de Ebla

azMapurartu_bg

azmesha_stele

azmitanni

azMitannio

azMozan

XIR211955

aznoindlan

azsgilgamesh

azsrutsAnapat-1-laundry

azurkesh1xn5

azurkesh07 0910 0025_p1

azUrkesh-Ebla-Akkad M214 with territories color

azurkeshSyria2mil

azz82589-004-E3B2BDC0

azzhammurabi

azzBabylonia

Bogazkoy_Phyrigia-Harita-01

5az Sanliurfa_Museum3

13
Aug
09

Norge må anerkjenne folkemordet mot armenerne!

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag.

En statssekretær i UD gir den uttalelsen som er politisk avveid og avklart gjennom UD, og trolig har utenriksminister Jonas Gahr Støre klarert det i forkant. Dette er trist, ikke minst pga. de sterke båndene mellom Armenia og Norge. Tidligere i år ble et minnesmerke over den store humanisten Fridtjof Nansen, som organiserte hjelp til tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø, og ofrene for folkemordet avduket. Det var en gave til Norge fra det armenske folket. Det er ennå en ære i Armenia å være landsmann av Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø.

Spørsmålet er om våre politikere er redd for å miste sin diplomatiske stemme i Tyrkia, at NATO skal bli splittet, om det er for å imøtekomme tyrkernes ønske om EU-deltagelse i unionen eller om det er forretningsforbindelsene de frykter.

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten. Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den politikken USA sammen med sine allierte nå fører i Vest Asia.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

Man kunne tenkt seg hvor utenkelig det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under annen verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. Tyrkia truer nå med å igangsette en aksjon mot kurdiske separatister i Irak, som kjemper mot Ankaras jernhel overfor kurdisk kultur, identitet og politiske håp om frihet. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem. Kurderne er per dags dato verdens største minoritet uten land.

Debatten går på høyt politisk nivå internasjonalt, ikke minst på grunn av at de tyrkiske politikerne, med stor støtte fra USA, vil ha landet med i EU, hvor det har vært sterke stemmer mot at tyrkerne får deltagelse før de beklager folkemordet. Tyrkia er en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kommer til den pågående krigen mot Irak og en potensiell krig mot Iran. Hele 70 prosent av forsyningene til Irak har blitt fraktet via Tyrkia, og det samme gjelder en tredel av drivstoffet som amerikanske styrker i Irak bruker.

Kristne minoriteter har blitt mishandlet i Tyrkia frem til i dag og landet har en svært dårlig menneskerettighetspraksis. Tyrkia nekter fortsatt for at et folkemord fant sted. Dette på tross av at hele 75 prosent av den armenske befolkningen ble drept, samt at lignende terror fant sted mot arameere, assyrere og grekere. Det er fortsatt forbudt å hevde at armenerne ble utsatt for folkemord i Tyrkia. Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, for øvrig samme tall som året Armenia ble kristent, som forbyr å fornærme tyrkiskheten mot intellektuelle som antyder at hendelsene kan kalles for et folkemord.

Drapet på journalisten og redaktøren Hrant Dink i fjor fortalte mye om Tyrkias vern om ytringsfriheten og landets toleranse overfor minoriteter. Nå sitter Arat Dink, sønnen til Hrant Dink, som er en av mange forfattere og journalister som ha blitt trukket for retten etter å ha omtalt utryddelsen av armenerne i Tyrkia, i fengsel for å ha trykket Dinks argumenter for å beskrive det som inntraff som folkemord.

Både Tyrkia og Aserbajdsjan har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh. Armenia arbeider for å oppheve sanksjonene som rammer landet hardt, samt for at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som folkemord og gi de tidligere armenske områdene tilbake til Armenia.

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. Hvert år den 24. april blir minnesmerket for folkemordet i Yerevan besøkt av hundretusener av mennesker som legger blomster rundt en evigvarende flamme som symboliserer armenernes gjenoppstående. Frem til i dag har 22 land adoptert formelle resolusjoner som har anerkjent folkemordet, mens USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir.

Utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA har nå endelig besluttet å vedta en resolusjon som kaller drapet på 1.5 millioner i årene omkring 1915 for folkemord. Det var stor feiring i Armenia og resolusjonen ble hilst velkommen av den armenske presidenten Robert Kocharyan som sa han håpet på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet. Nå må også Norge kunne anerkjenne folkemordet som fant sted.

Facebook.com – Causes

Fra konflikt til forsoning

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne

Folkemord på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Kurdere på verdens kart

Armensk kulturhistorie og duduk

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Løgn og korrupsjon

Tyrkisk angrep i Nord Irak

De kristne i Irak trenger deg nå!

Youtube:

Armenian Genocide: The Betrayed

Germany, Turkey and the Armenian Genocide

Canada Recognized The Armenian Genocide

Div websider

Armenian Link.com

Kurdistan and Hayastan – Hand in Hand

13
Aug
09

Mitt ståsted

Mitt ståsted:

ødeleggelse Bush's Fascism (Ben Heine)

afganistan1

afghannterrorgraffiti02

afghan2784777997_d6dfdd1bd5

afghanno00082uj

afghanistan640-781651

afghanally

afghanruggieri

afghanopener

afghan449

baniraq graffiti

123804877c695cff991o1mp

zeitgUltimateEarth

albert-einstein-21

abrahamJerusalem-Children

6a00d8341bf7f753ef00e54f9098cd8833-800wi

30
Oct
08

Russland og Latin Amerika




I Latin Amerika, USA tradisjonelle bakgård, er det snart bare Colombia som har vennskaplige relasjoner til USA av landene i Latin Amerika. USA historiske støtte til diktaturer og tyranner og deres imperialistiske politikk verden rundt har gjort eliten i Washington svært lite populær. Og de fortsetter med sin destabiliseringspolitikk der de har mulighet. Sist ut er støtten til den bolivianske overklassen som har gjennomført en illegal folkeavstemming om a skape en egen stat i Santa Crus. Roger Burbach har skrevet en god kommentar om dette:

United States Maneuvers to Carve Up Bolivia with Autonomy Vote

Morales har alliert Bolivia med USAs fiende, Hugo Chavez av Venezuela. Sammen med president Rafael Correa av Ekvador, som er ved å stenge verdens største amerikanske (USA) militærbase på kontinentet, utgjør de tre presidentene hva som kan bli kalt en radikal akse i Sør Amerika.


Militært samarbeid mellom Russland og Venezuela

Møter mellom embetsmenn fra Russland og Venezuela har blitt så hyppige at det knapt fortjener en overskrift. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov synes at dette forholdet har blitt så viktig at han så sitt snitt til å minne verden på at en skvadron av russiske krigsskip var på en historisk reise mot Karibia for der å utføre militære øvelser sammen med Venezuela da han hadde sine rutinemessige samtaler med sin kollega fra Caracas. Dette mens begge landene bånd til USA er som verst. Men Lavrov ville forsikre om at det hele er alt annet enn aggressiv. “Russland og Venezuela har ingen planer om å angripe noen,” sa han i et intervju publisert i Rossiiskaya gazeta den 7. oktober. “De samarbeider på grunnlag av internasjonal lov.”

Dette er Moskvas første marineoppdrag til Latin Amerika siden slutten av det kalde krigen, og krigsspillet som blir holdt rett utenfor amerikanske farvann kan være lovlig, men er også provoserende. Det samme kan sies om Russlands raske rekke av bilaterale samtaler med en rekke latinamerikanske land – inkludert tradisjonelle amerikanske allierte som Colombia og Mexico, hvor av begge har sendt ministere til Moskva denne uken. Med sin globale innflytelse på vei oppover er Russland ivrig etter å få overtaket i sine forretninger med USA.


En ny mulighet

Aleksandr Golts, en Moskva-basert forsvarsekspert, sier at det kommende krigsspillet bare er ett aspekt av en voksende russisk strategi for å smi lukrative våpen- og energiavtaler nå som den amerikanske innflytelsen på det sørlige kontinentet er ved å falme. I følge ham ser Russland Venezuela som ”et kort av flere i et stort spill med USA.” “En bred regional strategi finnes ikke – bare et ønske om å dra nytte av den bølge av anti-amerikanisme som finner sted i Latin-Amerika.”

Siden århundreskiftet har Russland fulgt en strategi med tettere bånd med de latinamerikanske landene som tradisjonelt har blitt ansett som USAs bakgård. Kontinentet er allerede Russlands tredje største våpenmarkedet og land, uansett ideologisk valør, har vist få skrupler vedrørende det å samarbeide med Moskva om forsvars- og energiavtaler.

Russland, i likhet med Kina og andre ambisiøse globale geostrategiske spillere, utnytter kun muligheten i en region hvor det tidligere dominerende USA har trukket seg tilbake på grunn av krigene i Afghanistan og Sørvest Asia. Med unntak av Kuba har den pågående amerikanske presidentkampanje fokusert lite på Latin Amerika og analytikere som Robert Munks fra Jane’s Information Group sier land som Russland er klar for å fylle tomrommet.

I følge Munk har USA i flere år lidd fra en nedadgående innflytelse i Latin Amerika og nå som denne regionale hegemonien har mistet sin kraft foregår det en prosess hvor andre land, som forsøker å utnytte de nye mulighetene som byr seg, fyller gapet. Dette er ikke drevet av en ny kald krig eller av nye strategiske forhold.


En politisk valør

Men Moskvas taktikk blir også drevet av politisk valør. Det er Venezuela, tross alt, som har vist seg å være et fruktbart utgangspunkt når Moskva ser ut til å utvide sin rolle i Latin-Amerika. President, Hugo Chavez, er en uttalt motstander av USA og hans mål er å danne en ny akse av likesinnede verdensmakter for på den måten å imøtegå hva han ser på som amerikansk unilateralisme. Før et møte med Chavez i Moskva i september sa den russiske statsminister Vladimir Putin at Latin Amerika ”vil bli en viktig forbindelse i en kjede av den multipolare verden som er ved å danne seg.”

Emil Dabagyan, en senioranalytiker ved det russiske vitenskapsakademis institutt for Latin Amerika, sier Chavez har forsøkt å vise seg som en urokkelig beundrer av Russland siden han først møttes med den daværende president Vladimir Putin i 2000. ”Disse båndene begynte under Vladimir Putin. Og gradvis har de vokst seg bredere og dypere. I begynnelsen gjaldt det kun politikk. Chavez talte altid på en respektfull måte til Russland, og sagt at Russland strekker seg inn i Eurasia, i Asia og Europa, noe som er essensielt for å oppnå en multipolar verden. Og det er denne linjen han har fulgt konsekvent ettersom forholdet har utviklet seg.”

I følge Michael Shifter fra Inter-American Dialogue, en Washington-basert tenketank, er Moskvas motiver i sitt partnerskap med Venezuela i tillegg til å tjeneprofitt på det å utføre et payback, og krigsspillet som nå skal avholdes er kun en av måtene Moskva demonstrerer sin uvilje med utstasjoneringen av NATO krigssip i Svartehavet i etterkant av den russisk-georgiske krig i august.

I en viss forstand kan det sees ut som Russland tar igjen mot USA i etterkant av Georgia krisen. Kaukasus har blitt sett på som Russlands myke buk og Russland liker dårlig at USA og NATO befinner seg så nære sine grenser. I følge Shifter: ”De viser seg i økende grad som en global geostratisk spiller, og i Latin Amerika har de funnet noen venner og allierte. Det passer russiske interesser å forsøke projisere noen form for styrke i bakgården til USA og å finne regjeringer, slik som Venezuela, som også forsøker å skape ulike maktpoler i verden.”


Profitt

Men kanskje enda viktigere enn multipolarisme er penger. Og Chavez, som er leder av verdens niende største oljeprodusent, har massevis. Siden 2005 har han brukt mer enn 4 milliarder dollar på russiske våpen, inkludert 50 militærhelikoptre, 24 Su-30 jetfly og 100.000 kalashnikover. På hans september tur til Russland sikret Chavez seg et lån på 1 milliarder dollar fra Kremlin, som vil sikre en frisk runde på bruk på luftforsvarssystemer, ubåter, væpnede kjøretøy og rekognoseringsfly. Han har også vært vert for et par russiske langdistanse strategiske bombers for felles treningsøvelser i september.

Venezuela er ikke alene om å forsøke å gjenutruste sine væpnede styrker. Bolivia, viss president Evo Morales er en nær venn av Chavez, avsluttet nylig en avtale for kjøp av militære helikoptre fra Moskva. Brasil, som i de kommende ukene vil kunngjøre en større overhaling av landets væpnede styrker, er i forhandlinger med Russland vedrørende et potensiell forsvarskjøp som vil være på flere titalls milliarder dollar. Ekvador, som sammen med Iran har laget et eget team innen OPEC, Chile og Uruguay er også klienter.

Russland følger samtidig opp en rekke energiprosjekter i Latin Amerika, inkludert en avtale med Chavez vedrørende det å danne et oljekonsortium som forbinder Venezuelas statsenergiselskap med Gazprom og flere større russiske oljeselskaper.


Kjernefysisk teknologi

I tillegg kommer at Moskva har signalisert en interesse i å dele sin kjernefysiske teknologi med kontinentet. Latin Amerikas oljeproduksjon forventes å nå en topp i løpet av det neste tiåret og offentlige undersøkelser i hele regionen viser en økende interesse for alternative energikilder. Atomkraftverkene i Mexico, Brasil og Argentina står for øyeblikket bare for en liten brøkdel av kontinentets strømforsyningsbehov. Men Chavez har annonsert at Venezuela vil begynne å arbeide på sitt eget kjerneenergiprogram. Og Putin har lovet Russlands hjelp i et prosjekt de begge har betegnet som strengt “fredelig.”

Det internasjonale samfunnet har brukt år i disputt over Irans kjerneprogram, og det at et annet dypt antiamerikansk land som blir med i rekkene av kjernenasjonene med Russlands hjelp vil med sikkerhet forsure forholdet til USA. Munk på sin side sier at Washington ikke skulle være alarmert over utsikten av at Russlands inntreden i Latin Amerika vil utvikles til å bli en kjernefysisk provokasjon. Frankrike har også tilbudt Venezuela hjelp med sin kjernefysiske teknologi. I følge Munk har ikke den siste avtalen mellom Caracas og Moskva endret spillet mye. 2Russland vil ikke oppmuntre Venezuela til å komme inn i et Iran-stil scenario, noe som trolig ville skje viss man satte opp et militærprogram basert på deres kjernefysiske teknologi.”

The Real News: Russia Draws Closer to Venezuela

Geostrategiske imperativer i en ny kald krig

Putin under en konferanse om sikkerhetspolitikk i Munchen

Geostrategiske interesser

Yukos og hva striden dreier seg om

CIA angers Russia by predicting break-up of state within 10 years

From Postcommunism to Post 11. September

Konstruktiv ødeleggelse

Ingen Statoil i Irak

Til korstog mot USA!!! – Fordi vi ikke har noe alt…

Kampen mot USA

Linker IV – Grenseoverskridende

30
Oct
08

Latin Amerika



USA bidro aktivt til at en rekke morderiske regimer kom til makten i årene 1945-1990. Den demokratiske regjeringen i Iran ble styrtet i 1953 og erstattet med sjahen, da demokratiet i Guatemala ble myrdet av Eisenhower og Dulles i 1954, ved krigen mot Vietnam, og da USA støttet utskifting av demokratiske regjeringer med ”nasjonale sikkerhetsstater” gjennom hele Sør-Amerika på 1960- og 1970-tallet. Alt var angivelig kriger mot den sovjetiske trussel, men i virkeligheten mot de fattige og folkelige trusler mot fri handel. I virkeligheten fordi disse regimene var villige til å tjene USAs interesser og frivillig bidro med det avgjørende ”gunstige investeringsklima”, som blant annet besto i å slå ned på arbeiderbevegelser.



Den 11. september er ikke en hvilken som helst dag, heller ikke før 2001. For 30 år siden fant et kupp sted som vekket en hel generasjon. Kuppet mot den pro-sosialistiske presidenten Salvador Gossen Allende. Det chilenske folket opplevde at jagerfly bombet presidentpalasset og at soldater stormet inn og drepte de folkevalgte. USA og CIA sto bak. USA hadde i årevis forsøkt å undergrave den progressive regjeringen. En hovedaktør var Henry Kissinger, som ble tildelt Nobels fredspris i Oslo samme år. Et høyreorientert terrorregime under general Augusto Pinochet ble innført i Chile.



Den 11. september 1973 ble Salvador Allendes demokratisk valgte sosialistregjering styrtet av en gruppe generaler ledet av Augusto Pinochet. Kuppet hadde vært planlagt lenge og ble drevet fremover og støttet av det chilenske borgerskapet, utenlandske kapitaleiere og USA.



Militærjuntaen, som utførte kuppet, hadde ikke selv en økonomisk plan. Den planen, en 500-siders murstein av en bok kalt the Brick, kom fra USA, nærmere bestemt fra Chicago School of Economics. Det var en økonomisk plan som i detalj beskrev en reversering av reformene gjennomført under Allende, samt skisserte ut nyliberalistiske reformer som skulle endre den chilenske økonomien for alltid.



De var skrevet av fem Chicago School-økonomer og to likesinnede kollegaer. Den ble forfattet gjennom flere måneder i forkant av kuppet og ble finansiert av SOFOFA, den største chilenske industrilobbygruppa. De mottok i sin tur støtte av utenlandske selskaper.



Det chilenske borgerskapet hadde i mange år sendt sine barn til dette universitetet, og de samarbeidet tett med konservative Universidad Catholica i Chile. I Chicago ble studentene undervist i anti-keynesiansk frimarkedspolitikk av blant annet den nyliberale Milton Friedman. De kom tilbake til Chile med en intens forakt for marxisme og sosialdemokratisk tenkning. De ble raskt plasserte i maktposisjoner på det katolske universitetet, i innflytelsesrike selskaper, konservative tenketanker og dominerende mediaorganisasjoner som den største avisen i Chile, den konservative El Mercurio.



Reformene skjøt fart da Jorge Cauas, en overbevist forkjemper av Chicago-doktrinene, ble utnevnt til finansminister i 1975. Pinochet annonserte sin godkjenning av the Brick-planene, og reformene, som i Chile er kjent som ”sjokkbehandlingen”, ble satt ut i live.



Frem til 1973 hadde Chile vært en lukket, beskyttet økonomi med unntak av den viktige koppereksporten. Dette ble fort endret. Kort oppsummert gikk politikken ut på følgende: å privatisere statseide selskap, eliminere priskontrollen som hadde holdt prisene på basisvarer nede, gi frie tøyler til privat virksomhet, kutte det offentlige budsjettet, særlig subsidier og velferdsutgifter, oppheve statskontroll med finansmarkedet, bygge ned import/eksportbarrierer og fjerne hindringer for utenlandske selskap som ville investere i Chile.



Alt i alt var resultatet en massiv omfordeling fra fattige til rike. Da Pinochet gikk av etter 17 år med makten i 1990 levde fem millioner, nesten halvparten av befolkningen i fattigdom. Det er den høyeste andelen siden 1964, både i relative og absolutte tall. Det chilenske nyliberale mirakelet ble bygget på direkte ran av befolkningens felles eiendom under et brutalt militærdiktatur, utnyttelse av en underbetalt arbeidsstyrke og en massiv omfordeling fra de fattige til de rike.



Frem til 1973 hadde Chile en sterk og organisert arbeiderklasse med mye forhandlingsmakt. Etter kuppet ble minst 2200 fagforeningsledere sparket, 110 drept og 230 fengslet. Fra 1973 til 1978 var arbeidere den gruppen som var mest utsatt for forfølgelse og alle arbeiderrettigheter var suspendert. Kollektive forhandlinger og streik var forbudt og fabrikkeiere hadde lov å sparke arbeidere uten grunn. Indeksregulerte lønnsøkninger ble eliminert og arbeiderne måtte jobbe mye lengre dager for mindre lønn.



I 2002 forsøkte USA og CIA seg på enda et kupp, denne gang i Venezuela, en av USAs viktigste oljeleverandører, mot Hugo Chavez. Ledende representanter for Bush-administrasjonen møtte Venezuelas kuppmakere flere ganger før Hugo Chavez ble forsøkt styrtet. Chavez var så opprørt over denne lobbyvirksomheten fra sine motstandere, at han sendte sine egne folk til Washington for å presentere sin versjon av utviklingen i Venezuela.



Chavez har i lang tid vært en torn i øyet på regjeringen i Washington med sin positive holdning til Cuba og Fidel Castro, og sine nære bånd til Libya og Irak, og mange mente at den lovlig valgte presidenten måtte fjernes. Like etter at Chavez var avsatt, uttalte pressetalsmannen i Det hvite hus, Ari Fleischer, at Bush-administrasjonen var svært tilfreds med at den venezuelanske presidenten var fjernet, noe som sto i klar kontrast til de latinamerikanske landene, som sto sammen i å fordømme kuppet.



”Det som er skjedd i Venezuela er ikke et kupp, men et regjeringsskifte,” uttalte Fleischer, som var svært raskt ute med å erklære sin støtte til forretningsmannen Pedro Carmona Estanga, som etterfølger til Chavez. Dette forteller mye om USA utenrikspolitikk når det kommer til Sentral- og Sør-Amerika.